piron,
der
;
aus
ital.
pirun
›Gabel‹
(
Meyer-Lübke, Roman. etym. Wb.
524
).
›(zweizinkige) Gabel‹.

Belegblock:

Zingerle, Inventare (
tir.
,
1493
):
ain par messer, gruͤn schalen, mit ainem silbrin piron, beschlagen.
Öst. Wb.
3, 212
f.